Whist: regler, poeng og taktikk for det klassiske stikkspillet

Slik er whist bygd opp

Whist er et klassisk stikkspill som har vært spilt i flere hundre år og har dype røtter i engelsk kortkultur. Du trenger en vanlig kortstokk med 52 kort og fire spillere fordelt på to lag. Målet er å vinne flest mulig av de tretten stikkene i hver runde, og da handler det om godt samspill og lur bruk av trumf.

Makkerne sitter overfor hverandre, så du har en motspiller på hver side og partneren din rett over bordet. Men samspillet foregår bare gjennom kortene dere spiller. Hemmelige tegn, blikk eller avtalte signaler utenom selve spillet er ikke lov. Oppmerksomhet og hukommelse teller mer enn flaks. Jeg samler på gamle norske kortstokker, så stikkspill som whist har en egen plass hos meg.

Mer enn å følge farge

Det holder ikke å følge farge for å lykkes i whist. Gode spillere teller kort, leser makkerens spillemønster og vurderer hvor sannsynlig det er at bestemte kort sitter hos motstanderne. Og så er det trumfen, da. Når skal du spare den, og når skal du trekke ut motstandernes trumf? Det skiller ofte nybegynnerne fra de erfarne og avgjør partiet. Whist belønner tålmodighet og straffer forhastede trekk. Et ess i riktig øyeblikk kan være verdt mer enn en håndfull små trumfkort, mens trumf brukt for tidlig kan avsløre svakheter i hånden din som motstanderne straks utnytter.

Poengsystem og honnører

Honnørene i whist er ess, konge, dame og knekt i trumf, fire kort til sammen. Tieren er ikke med blant honnørene her, slik den er i bridge, og det er lett å blande sammen hvis du kommer fra bridgebordet.

Spillereglene steg for steg

1. Giv: Giveren deler ut ett og ett kort med klokken til alle har 13 kort.
2. Trumf: Det siste kortet, som tilhører giveren, snus med forsiden opp. Fargen på dette kortet er trumf i runden. Kortet blir liggende synlig til giveren skal spille til det første stikket, og tas så inn på hånden.
3. Utspill: Spilleren til venstre for giveren spiller ut et valgfritt kort.
4. Følg farge: De andre må følge farge hvis de kan. Mangler de fargen, kan de kaste et hvilket som helst kort eller spille trumf.
5. Stikket: Høyeste kort i utspilt farge vinner stikket, med mindre noen har spilt trumf – da vinner høyeste trumf.
6. Neste utspill: Den som vant stikket, spiller ut til neste stikk. Slik fortsetter det til alle 13 stikkene er spilt.

Laget som først når den avtalte poengsummen, vinner spillet. I klassisk engelsk whist spiller dere til 5 poeng, i amerikansk whist til 7 og i «lang whist» til 10. Et parti, en såkalt robber, avgjøres ofte som best av tre spill. Men det er en detalj i klassisk whist: Har laget allerede 4 poeng, kan det ikke vinne med honnørpoeng. Da må stikkene tas. Blant de moderne variantene finner dere solowhist, der én spiller kan melde og spille alene mot de tre andre. Og så er det bridge, som vokste fram av whist mot slutten av 1800-tallet og innførte budgivning og en mer kompleks kontraktstruktur.

Norsk whist: grand og nullo

Norsk whist spilles av fire i to faste par, med 13 kort hver og uten trumf. Hver giv er grand, hvor målet er flest stikk, eller nullo, hvor målet er færrest.

Budrunden starter til venstre for giveren. Alle sier etter tur pass, grand eller nullo, og første bud avgjør given. Passer alle, blir det nullo. I grand spiller den til venstre for melderen ut, i nullo den til høyre. Har alle passet, spiller den til høyre for giveren ut.

I grand får meldende lag 4 poeng per stikk over seks. Tar laget ikke sju stikk, får motstanderne 8 poeng per stikk over seks som de tar. I nullo får et lag 2 poeng for hvert stikk over seks som motstanderne tar. Det spilles til 50 poeng.

Kort historikk

Whist vokste fram i England på 1600-tallet fra eldre stikkspill, blant annet «ruff and honours». Edmund Hoyle ga ut «A Short Treatise on the Game of Whist» i 1742, og etter det fikk spillet et felles regelverk som preget kortspillet i over hundre år.

Regelvarianter som skaper forvirring

Mye av forvirringen i whist handler om honnørene og hva som egentlig teller. I klassisk whist er det bare ess, konge, dame og knekt i trumf. De gir bonuspoeng uavhengig av stikkene, men laget må ha minst tre av dem. Flere husregler har fjernet honnørene helt for å gjøre poengtellingen enklere. Og så er det dette med å trumfe når du ikke kan følge farge: Det er lov, men ikke påbudt. Du kan godt kaste et kort i en annen farge selv om du har trumf på hånden, og den friheten blir viktig når du spiller mer avansert.

Taktikk: posisjon og korttelling

Hvor du sitter ved bordet i whist, betyr mye. Giveren spiller sist til det første stikket og får også det synlige trumfkortet på hånden. Den som spiller ut, gir fra seg informasjon, men bestemmer hvilken farge som spilles.

Så har du tredje hånd, makkeren til den som spilte ut. Et høyt kort til riktig tid kan vinne stikket eller presse fram motstandernes høye kort.

Korttelling handler mer om fordelingen enn om kortverdiene. Er all trumf ute, kan du trygt spille ut de høye kortene i den lange fargen din. Følger du med på hvilke høye kort som allerede er spilt, kan du regne ut om kongen eller dama holder. Det er her det gode spillet sitter.

Kjenner du korttelling fra blackjack med ess, følger du i whist konkrete kort og farger, ikke bare forholdet mellom høye og lave kort.

Huskeregler fra spillebordet

• Følg med på hvert eneste stikk. Den som husker hvilke kort som er spilt, spiller best.
• Er du i tvil, spill ut fra din lengste og sterkeste farge.
• Ikke trumf makkerens sikre stikk.
• Tell trumfen: det er 13 kort i hver farge, så du kan regne ut hvor mange som er igjen.

Flere stikkspill å prøve

Er du ny, er klassisk whist uten honnører et godt sted å starte. Da kan du konsentrere deg om stikkene. Har du spilt en stund, kan du prøve solowhist eller gå videre til bridge. Og liker du stikkspill, er reglene for davoserjas verdt en titt, mens kortspillet 500 er et rummyspill med rekker og sett. Er dere bare to, finnes det også forslag til kortspill for to personer. Flere klassikere finner du i oversikten over spilleregler for kortspill.